Stines positive fødselshistorie: - Det er ingen tvil om at jeg skal gjøre dette igjen

Stine hadde drømt om en vannfødsel på ABC i Oslo, men selv om det ikke ble akkurat slik hun hadde tenkt, fikk hun likevel en fantastisk fødselsopplevelse. "Det jeg hadde øvd på, alt jeg hadde lest og forberedt meg på, kom til nytte," forteller hun.

Stines positive fødselshistorie
Foto: Chris Aadland

Her er hennes positive fødselshistorie:


"Fredag 16. april. Jeg våknet med en følelse av at «i dag skjer det».


Chris, partner og barnefar, var på vei ut døren for å dra på jobb, og jeg tenkte på om jeg skulle si at han måtte ha telefonen nær denne dagen. Men jeg slo det fra meg.


Fysisk kjente jeg en lett influensa-aktig følelse, jeg var øm i halebenet og hadde også en rar øm følelse på innsiden av håndflaten. Jeg er usikker på hva det kom av, kanskje det bare var noe jeg hadde gjort dagen før.


12 tips til en positiv fødsel


Da hadde jeg hatt en skikkelig nesting-dag og gjort unna mye rart. Ganske «hektisk», det føltes nesten litt manisk, det var kanskje litt i overkant. Jeg hadde også tegningsblødninger, men jeg husker ikke helt når det begynte.


I tillegg; natten til denne dagen hadde Chris drømt (for første gang) at jeg fødte.


Gjennom hele svangerskapet hadde jeg hatt en følelse av at han kom til å komme litt før tiden. Han var en skikkelig aktiv krabat i magen, jeg hadde hatt mye kynnere store deler av svangersapet, og jeg er selv født ca to uker før termindato.


Slimproppen gikk i to omganger fra to uker tidligere, og jeg hadde også hatt en runde med regelmessige modningsrier to uker tidligere.

Han lå lenge i tverrleie, så en uke tidligere hadde jeg vært på leiekontroll på Ullevål hvor jeg fikk beskjed om at han (heldigvis) nå lå med hodet ned, men hodet var ikke festet.


Derfor hadde jeg de siste dagene gjort noen øvelser på en pilatesball som skulle hjelpe han litt lengre ned i bekkenet.


Dagen gikk, og i løpet av formiddagen gikk jeg fra å ha en ubestemmelig følelse i kroppen, til murring som jeg hadde kjent to uker tidligere da jeg hadde runden med modningsrier.


Chris kom hjem i 15-tiden og jeg fortalte at jeg lurte på om noe var i gang. Vi gikk en tur ut for å kjøpe en is, av alle ting, og hadde en rolig kveld. Fra rundt klokken 8 og utover følte jeg at murringene begynte å bli jevnere og kraftigere. Men fremdeles tenkte jeg at det kunne være tidlige modningsrier som ville dabbe av igjen.


Vi gikk og la oss ganske tidlig, mens jeg ble liggende våken og telle rier. De hadde begynt å bli ganske distinkte nå, og jeg tok en varm dusj for å lindre. Ved midnatt vekket jeg Chris for å si at vi burde ringe føden og si at jeg var i gang.


Da hadde jeg rier som varte i ca 1 min, med 7,5 min mellomrom.


Mine ønsker for fødselen:


Da min beste venninne var gravid var hun den første jeg noensinne hørte si at hun gledet seg til fødsel.


Frem til det punktet var alt jeg hadde hørt skrekkhistorier og fødsel fremsto for meg som et “nødvendig onde”, men uten at jeg hadde tenkt så veldig mye på det.


Det var utrolig forfriskende å høre henne snakke om fødselen både før og etter. Hun fødte selv i vann på ABC, tok imot babyen selv og gjenfortalte historien med glødende øyne.


Når jeg selv ble gravid tipset hun meg om hypnofødsel og en del ulike instagram-profiler, deriblant Positiv Fødsel.


Kombinasjonen av hennes innstilling til fødsel, og den gradvise eksponeringen for positive fødehistorier, tips og verktøy for å forberede til fødsel var grunnen til at jeg gledet meg til fødselen og syns det var spennende når jeg kjente de første tegnene til at noe var i gang.


Jeg ville veldig gjerne føde i vann og uten medikamentell smertelindring.


Jeg hadde derfor søkt om plass på ABC-klinikken, men fikk dessverre ikke plass. Jeg svelgte skuffelsen, og innstilte meg på å få en best mulig fødselsopplevelse på den vanlige fødeavdelingen. For meg innebar det først og fremst trygghet.


Jeg ville ha en rolig stemning, og stort sett få holde på selv med pusteteknikkene og de andre verktøyene mine (når fødselen først var i gang innså jeg at jeg egentlig hadde overskudd mellom riene til å være til stede og var egentlig i et ganske vitsete humør)

På fød-gyn-mottaket var det en hyggelig jordmor med bergensdialekt som var på vakt. Jeg fikk beskjed om å vente og at det var tid for å dra inn når det var 3-4 min mellom hver rie som varte i 1 min.


Jeg gikk så hele natten med rier som økte på i hyppighet og intensitet. Det var lindrende å gå rundt og «vugge».


Om jeg lå i sengen var riene sjeldnere, men kraftigere - og når jeg sto/gikk var de enklere å puste seg gjennom og gikk over raskere. Brukte hele tiden oppoverpusten med visualiseringer og positive affirmasjoner.


Det ble etterhvert ganske utfordrende å bli hjemme.


Det var ikke lett å skjønne hvor i løpet jeg var, jeg som aldri har født før og ikke hadde noe å sammenligne med. Ringte føden 07:30, men fikk beskjed om at det hørtes ut som jeg fremdeles var i modningsfasen. 09:30 var det ny jordmor på vakt som sa at «denne fasen kan vare i flere døgn».


Da ble jeg ganske fortvilet, men klarte ikke å si noe annet enn ok og legge på der og da. 10:51 ringte jeg for siste gang, denne gangen bestemt på at jeg skulle inn for å «sjekke ståa».


En venn kom for å kjøre oss til Ullevål. Nå følte jeg at jeg ville presse.


Jeg kom frem til mottaket hvor Chris måtte vente ute mens jeg gikk inn for undersøkelsen. Jeg ventet i det som føltes som en evighet for å komme inn til jordmor. Endelig inne kunne hun konstantere at jeg hadde 6 cm åpning. «Ikke rart du ville presse», sa jordmoren.


Som så mange andre, mistenker jeg altså at jeg ble «undervurdert» på telefon fordi jeg håndterte riene godt. Vi fikk fødestue med en gang, og Chris fikk være med fra starten.


De hadde ingen ledige stuer med badekar, men jordmor på mottaket sa at jeg fikk den “nest fineste stuen”.

Vi hadde stue på føde B med jordmor A. En fantastisk, lavmælt svenske med en rolig og god utstråling. Hun spurte om jeg hadde tenkt noe på smertelindring og jeg sa at jeg gjerne ville forsøke uten medikamentell smertelindring.


Da foreslo hun å teste TENS, et elektroakupunkturapparat. Jeg hadde hele tiden hatt mest vondt i halebeinet/korsryggen, så hun satt elektrodene der.


Sammen med pusteteknikkene, affirmasjonene (spesielt “gi slipp” på dette punktet) og fokus på å slappe av i kjeve, skuldre og hander – klarte jeg uten store problemer å puste meg gjennom riene.


For det meste stående med hendene på sengen eller vuggende. Etter det som føltes som veldig kort tid (siden jeg fikk stuen følte jeg at jeg hadde vært på do og fått på tensen), sa hun at det var gått to timer og at hun derfor kunne sjekke åpningen på nytt.


Nå hadde jeg 8 cm åpning!


Jeg fortsatte å puste meg gjennom riene. På et tidspunkt satt jeg på en pilatesball delvis liggende mot chris som satt bak meg. I den stillingen fikk jeg litt etterlengtet avslapping.


Jordmor holdt seg i bakgrunnen, hjalp meg å gjøre positurene mine så komfortable som mulig, og roste oss gjentatte ganger for roen og teknikkene vi brukte.

Etterhvert som jeg fikk mer og mer trykketrang ville hun ha meg opp i sengen. Vi løftet hodedelen av så jeg kunne stå på knærne og holde meg i sengekanten.


Så var det vaktskifte. Den nye jordmoren, Jordmor B, og en jordmorstudent. Jordmor A oppdaterte dem om fødselen. Skrøt av pusten og roen i rommet.


Jeg husker spesielt at hun sa “gled dere, de her er én promille”.


Jeg holdt fokus på pusten. Det føltes i det hele tatt som jeg var i en transe gjennom hele fødselen. Halebeinet var ekstremt ømt, men jeg opplevde at tensen hjalp, og det var langt fra uutholdelig.


Pressriene var først og fremst … ja, «kraftfulle», og intense. Jeg følte meg som et dyr.

Etterhvert sjekket vi åpningen igjen og det var nå full åpning. Men vannet hadde enda ikke gått, og jeg var ikke vond å be når jordmor foreslo å hjelpe prosessen videre ved å ta vannet.


Det kjentes som varm flod og det gikk ikke lang tid før jeg kunne kjenne hodet til babyen komme nedover fødekanalen.


På dette punktet fortsatte jeg som før med pusting og avslapping mellom riene, men dessverre dabbet riene mine av.


De kom sjeldnere og sjeldnere, og varte kortere. Jeg var langt inni min egen verden – jeg tror jeg må ha sovet litt innimellom der, og reflekterte ikke over at det dabbet av.


Det var tvert imot en etterlengtet pustepause fra det intense som sto på. Jeg fikk i meg en muslibar og hentet litt krefter.


Jeg tok ikke det spesielt innover meg, men riene fortsatte å dabbe av, og det ble etterhvert tydelig at det ikke kunne fortsette sånn.


Det sagt, både jeg og baby hadde det bra (han viste aldri tegn til å være stresset) og jordmor påpekte også at det at det gikk litt roligere for seg i denne fasen egentlig var det mest skånsomme for oss begge.


I ettertid tenker jeg at det var en kombinasjon av flere ting som gjorde at riene dabbet av: jeg hadde gått en natt med rier uten søvn eller noe særlig mat og drikke, og kroppen var sannsynligvis sliten.


Vaktskifte og kontrasten i utstrålingen mellom første og andre jordmor var merkbar og jeg var nok litt skuffet når første jordmor som jeg hadde fått god kontakt med var ferdig på skift og det kom nye mennesker til midt i oppløpet.


Selvom jeg sitter igjen med en fantastisk opplevelse av fødselen, gikk jeg nå den tyngste delen i møte.


Det jeg hadde lest og øvd på om å “puste babyen ut” var rett og slett ikke et alternativ for meg.


Jeg måtte utnytte pressriene maksimalt, og kan med hånden på hjertet si at dette er det mest fysisk krevende jeg noensinne har gjort. Jeg husker det ikke som vondt, men som ekstremt tungt.


Utdrivningsfasen var lang, sett i forhold til resten av fødselen som hadde gått relativt fort for en førstegangsfødende. Jeg har ingen perspektiv på tiden, men etterhvert ble det bestemt at jeg skulle få ristimulerende drypp.


Jeg stolte på jordmor og følte at meg og barnet var trygge. Med dryppet kom ekstra overvåkning av både meg og baby. Men riene tok seg ganske fort opp igjen og jeg kjente at de ble mer effektive.


Det føles som en evighet at jeg kjente hodet hans i skjedeåpningen. Han kom litt ut, og glei litt inn igjen mellom riene.


Jeg vet ærlig talt ikke hvor lenge vi holdt på, men det ble sagt i ettertid at fødselen trolig ville vart 1,5 time mindre dersom riene ikke hadde dabbet av (vi fikk fødestuen ca 12:00, og han ble født 18:43).


Jeg har lite begrep om tiden i denne fasen. Men pressingen tæret på kreftene mine, og jeg ble etterhvert ganske fortvilet. Av at jeg ikke klarte å presse han ut, og av smertene i halebeinet som fulgte hver rie.


TENS-maskinen var likevel tilstrekkelig – det streifet meg egentlig aldri å be om noe mer.


Jeg fortsatte å ha fokus på pusten, på avspenning og på affirmasjonene.


Jeg hadde likevel overskudd til en liten vits: Jeg og Chris hadde gjort positiv fødsel-kurset sammen og vitset litt med mantraet «kroppen min er skapt for å føde».


Mellom to pressrier etterlignet jeg Line sin stemme. Det fikk Chris og jordmor til å le, og jordmor bekreftet at “ja, det er den”.


Men fra spøk til alvor; de positive affirmasjonene som jeg hadde hørt på nærmest daglig de siste månedene var et fantastisk verktøy. «Gi slipp», «kroppen min er skapt for å føde» og «for hver rie er jeg nærmere barnet» hjalp meg gjennom det.


Pusten var noe å fokusere på og hjalp meg å holde fokus og stenge alt annet ute.


Avslappingen og «fear, tension, pain»-modellen minnet meg på å ikke spenne kroppen og slappe av når jeg kunne.


Jeg lå nå på rygg og måtte dra beina til meg for å få maks ut av hvert press. På et tidspunkt ble det nevnt at jeg skulle få et klipp. «Ja, klipp!», hadde jeg visst sagt.


Det var virkelig ikke noe jeg problematiserte på dette tidspunktet. Jeg ville bare møte baby!


Klokken nærmet seg syv og fødestuden badet i gyllent ettermiddagslys.


Dette høres klissete ut, men jeg kommer til å huske dette øyeblikket for resten av livet: Idet jeg kjente en rie bygge seg opp, så jeg ut vinduet at solen kom frem fra bak en sky og jeg tenkte at «nå skal jeg få han ut!».


Jeg presset absolutt alt jeg hadde, og plutselig kjente jeg at hodet var ute!

Stine fikk en positiv fødselsopplevelse da hun fødte sønnen sin
Foto: Chris Aadland

Hvilken sinnsyk lettelse! Hun sa «et godt press til!» og jeg ga alt og resten av kroppen kom etter.


Og plutselig var han der, i luften over meg. Full av vernix og blod.


Han så enorm ut! (Han var født 38+1, veide 3,2 kg, så virkelig ingen kjempe). Og han var kjempesint. Og helt perfekt.


Han ble lagt på magen min. Navlesnoren var finurlig nok for kort til at han rakk opp til brystet mitt. Han ble derfor avnavlet ganske kjapt, så han fikk komme opp til meg. Så lå han der. Babyen min.

Stine med sin nyfødte sønn
Foto: Chris Aadland

Og han visste akkurat hvor han skulle gå for å finne matfatet.


Alt det jeg hadde lest om, det Gro Nylander beskriver så poetisk om den nyfødte som søker brystet, fikk jeg oppleve selv med min egen sønn der og da.


Jeg sitter igjen med en fantastisk opplevelse av fødselen. At det ikke ble akkurat som drømmefødselen jeg hadde sett for meg spiller ingen rolle.


Jeg hadde gledet meg til å føde, og syns det var spennende når jeg skjønte at riene mine denne gangen trappet seg opp og ble til ekte fødselsrier.


Hvilken intens kroppslig opplevelse. Det jeg hadde øvd på, alt jeg hadde lest og forberedt meg på, kom til nytte.

Morkake etter fødsel
Foto: Chris Aadland

Ikke minst så var kunnskapen rundt fødselsprosessen og de ulike fasene – bevisstheten rundt hva som skjedde i kroppen min, en beroende faktor.


Jeg er så takknemlig for at jeg fikk oppleve en positiv fødsel. Det er ingen tvil om at jeg skal gjøre dette igjen, og jeg kommer til å sørge litt den dagen jeg vet at jeg aldri skal føde igjen.


Tusen takk Line og Positiv Fødsel for kurset ditt og jordmor Cathrine sine live-sessions.


Med deres hjelp følte jeg meg trygg og «empowered» (i mangel av et godt norsk ord) gjennom fødselen.


Akkurat som min venninne åpnet mine øyne for et alternativ til å grue seg, vil jeg bidra til at også andre går fødselen i møte med positive tanker og gode verktøy – en del av det vil være å snakke varmt om positiv fødsel-kurset. Ingen fortjener å grue seg til å føde."


Vil du forberede deg til fødsel på samme måte som Stine? Da må du sjekke ut det fødselsforberedende kurset.