Marens positive fødselshistorie: - Det var det villeste jeg noensinne har opplevd

Førstegangsfødende Maren tok sønnen Emil imot med sine egne armer på Fødeloftet i Stavanger. Hun er overbevist om at jobben hun gjorde i svangerskapet med å forberede seg til fødselen hadde utrolig mye å si for at det ble en så god fødselsopplevelse.

Her er hennes positive fødselsopplevelse:


"Lille Emil kom til verden 3. oktober, selvfølgelig helt perfekt.


Og jeg vil bare innlede med å si: for en utrolig opplevelse!


At det er mulig. Kroppene våre er helt rå!


Det viktigste for meg under svangerskapet og i forberedelsene til fødselen var at jeg og min samboer skulle være rolige og opptre 100 % som et team, og at vi i tillegg skulle tilegne oss mest mulig kunnskap om kropp og fødsel for å øke mulighetene for å beholde roen selv i intense øyeblikk.


Dette fikk vi til på en god måte, og svangerskapet ble en veldig fin tid for oss.


Den roen som vi hadde etablert gjennom mange måneder klarte vi samtidig å ta med oss inn i fødselen, noe jeg tror ble utslagsgivende for at vi fikk en så fin opplevelse. 

Som forberedelse brukte vi de 9 månedene vi hadde tilgjengelig på å gå gjennom kurset ditt sammen, og på å se gjennom samtlige sesonger av den norske versjonen av «Fødeavdelingen».


Sistnevnte var det mange som stusset på at vi ville gjøre før fødsel, men for oss gav det utelukkende en trygghetsfølelse å få se et så bredt spekter av fødsler.


Vi endte begge opp med å bli vanvittig fascinert av hele opplegget (les: den utrolige kvinnekroppen) og konkluderte med at vi egentlig skulle ha vært jordmødre i et annet liv. 

Kurset ditt ga oss også en stor dose trygghet i svangerskapet.


Det lærte meg å slappe av og fokusere på de gode historiene, samtidig som det ga meg kunnskap til å forstå at kroppen min faktisk er laget for å føde.


Videre merket jeg at det å ta kurset sammen med min samboer bidro til å føre oss enda tettere sammen, og dette kom utrolig godt med under selve fødselen.


De øyeblikkene der jeg mistet fokus, glemte pusteteknikkene og fortvilelsen holdt på å melde sin ankomst, var min samboer umiddelbart på ballen og minnet meg på å puste, og at vi aldri hadde vært så nært med å se sønnen vår som akkurat nå.

For meg startet selve fødselen med at jeg våknet opp dagen etter termin med noe som føltes som mensensmerter, en slags «murring» nede i magen.


Jeg hadde ikke hatt særlig mye kynnere i løpet av svangerskapet, og tenkte derfor umiddelbart at det måtte være disse som holdt på. 

Utover dagen da jeg hadde en venninne på besøk for å bake boller til det store besøksraidet etter fødsel begynte jeg imidlertid å forstå at dette måtte være noe annet enn kynnere.


Dette var murring som kom og gikk regelmessig, som tok seg opp i intensitet.


Jeg kastet derfor venninnen på dør, satt bolledeigen bort til heving og inntok plassen i badekaret for å finne pusten og roen.


Det klarte jeg, og jeg lå i badekaret og visualiserte alt det store vi skulle gjennom i fire fine timer før jeg ringte min samboer for å få han hjem fra jobb. 

Vi ankom sykehuset omtrent 15.30, og på dette tidspunktet hadde intensiteten i riene tatt seg en del opp.


Det hjalp utrolig mye med en god pusteteknikk, men jeg merket at jeg i stadig større grad måtte fokusere for å klare å puste meg gjennom på en god måte. 

Det var travelt på «Fødeloftet» på Stavanger universitetssykehus denne fredagen, og først klokken 17.00 fikk vi komme inn på et lite rom for å bli undersøkt.


Deretter måtte vi vente til kl. 18.00 før vi fikk et eget føderom.


Under normale omstendigheter skal jeg innrømme at dette trolig hadde gjort meg ganske så irritabel, men på denne dagen kunne jeg ikke brydd meg mindre.


Jeg hadde bestemt meg for å holde roen og være i min boble der ytre omstendigheter var irrelevante, og disse tingene betydde ingenting for min fødsel. 

Under undersøkelsen gikk vannet spontant, og jordmoren kunne fortelle at jeg hadde 4cm åpning.


Fødselen var i gang!


Jeg husker jeg følte meg skikkelig lettet fordi det betydde belønning for fokusert jobbing over flere timer, og fordi jeg visste at denne fasen kan være ordentlig seig for mange. 

Vi hadde fortalt jordmor ved ankomst at jeg gjerne ville ligge i badekar, og etter undersøkelsen ble vi vist til et rom der badekaret var klargjort.


Jeg trodde ikke det var mulig å gjøre et sykehusrom koselig, men det var altså den følelsen jeg fikk da vi gikk inn i rommet.


Jordmor hadde dempet all belysning, satt opp elektriske stearinlys rundt badekaret og skrudd på «P7 Klem» på radioen. 


I timene som fulgte føltes det som om det kun var jeg og min samboer som eksisterte i hele verden, og det var skikkelig fint, selv om det stadig ble mer intenst.


Vi pustet oss gjennom riene sammen, og min samboer holdt meg i hånden, fant kalde kluter til pannen og kom hele tiden med fine og oppmuntrende ord.


Jordmor var kun innom for å kontrollere babyens hjertelyd med jevne mellomrom, og ellers holdt hun seg i bakgrunnen, akkurat slik vi hadde ønsket og bedt om.

Da klokken ble 21.00 tok jordmor en undersøkelse av åpningen, og hun kunne fortelle at den var 8 cm.


Nok en gang skyldte lettelsen over meg – prosessen gikk gradvis fremover, og dette var nok en bekreftelse på at vi gjorde ting riktig.

Timene som fulgte etter dette ble imidlertid seigere og hardere.


Det føltes som om fødselsforløpet stagnerte, selv om riene kom hyppigere og smertene ble stadig mer intense.


Jeg opplevde også en enorm trykketrang, og det føltes naturstridig å forsøke og få kroppen til å holde igjen.


Ved neste undersøkelse mente jordmor at åpningen var blitt mindre enn tidligere, noe som holdt på å gjøre meg motløs.

Takket være en helt av en samboer og en konstruktiv jordmor som stadig foreslo nye øvelser som angivelig skulle åpne opp kroppen klarte jeg imidlertid å vende fokuset tilbake til pusten og konkrete arbeidsoppgaver.


Her snakker vi risting av baken, ligge i saks i sykehussengen, stå i bro på gulvet, og – det tøffeste – fysisk pressing av mormunnen (tror jeg?) fra jordmor sin side under rier.


Sistnevnte var noe av det mest intensive jeg har opplevd, men jeg kunne også føle på hele kroppen at det hadde virkning – babyen gled nedover.


Jeg fikk også lystgass i denne perioden, som jeg opplevde at gjorde det enklere å fokusere på pusten.

Til tross for alle øvelsene som ble gjennomført så lot videre fremgang vente på seg.


Ved neste undersøkelse var jeg like langt, mao. 7-8 cm åpning.


Jeg fikk da beskjed av jordmor at vi skulle prøve en time til, men at vi deretter trolig måtte igangsette et drypp for å komme videre i fødselen om åpningen ikke hadde blitt større.


Dette var det siste jeg ville, fordi det innebar at vi måtte ut fra boblen vår og «Fødeloftet» og ned til den ordinære fødeavdelingen, noe jeg fryktet ville innebære at prosessen stanset helt opp.


«Fødeloftet» kan minne om ABC i Oslo, og tilbyr ikke spesielle tiltak ved fødsel.

Én time etter, ca. kl. 00.45, ble jeg igjen undersøkt, og jeg fikk den nedslående beskjeden om at kroppen ikke hadde åpnet seg mer opp siden sist.


Jordmor foreslo da et nytt forsøk på fysisk pressing av mormunnen.


Jeg var så innstilt på å gjøre alt for å unngå forflytting til en annen avdeling, og jeg hadde allerede kjent på kroppen én gang hvor effektivt dette kunne være, at jeg sa ja.

Jordmor presset deretter på under neste ri, og jeg mobiliserte alt jeg fant av urkraft for å komme meg gjennom.


Mens jeg lå i sengen, nesten helt utslått, hører jeg plutselig jordmor bryte ut med «Nå er det full åpning her!».


Da skal jeg love deg at jeg våknet til.


Det var en lettelse å få lov til å begynne å presse, og etter 20 minutter med intens jobbing sier jordmor at jeg kan ta frem armene for å ta imot gutten vår.


Jeg tok deretter mot lille Emil med egne armer, og det var det villeste jeg noensinne har opplevd.


Samboeren min fikk til og med fanget hele dette øyeblikket på film.

Jeg sitter igjen med en følelse av stor takknemlighet.


Jeg har som førstegangsfødende gjennomført en fødsel uten noen former for komplikasjoner, og vi har fått en frisk og sunn gutt.


Like viktig er de indre følelsene og min indre opplevelse av hele forløpet.


Jeg føler meg sterk, og jeg føler at jeg hadde kontroll selv i en ukontrollerbar situasjon.


Det føles så godt, og jeg er overbevist om at jobben som ble nedlagt under svangerskapet og det «mindsettet» som jeg og min samboer gikk inn i fødselen med har hatt utrolig mye å si i denne forbindelse.  

Til slutt må jeg få si:

  • Tusen takk Line, for all kunnskapen og positiviteten som du sprer. Det er så viktig!

  • Til alle fødepartnere – dere er helt uvurderlige!

  • Og til alle damer der ute – vi er rå!"

Tusen takk til Maren som ville dele sin positive fødselshistorie!


Vil du forberede deg til fødsel på samme måte som Maren? Da må du sjekke ut det fødselsforberedende nettkurset!

Hvordan kan jeg hjelpe deg med din fødselsforberedelse? Send meg en melding her!

  • Instagram
  • Facebook
  • Twitter
  • Pinterest Social Icon

info@positivfodsel.no

+47 46 52 25 35

© 2020 Positiv Fødsel