Grunnleggeren av Positiv Fødsel og tredjegangsfødende Line fikk en rekke utfordringer før og under sin tredje fødsel. Takket være grundig fysisk og mental forberedelse, fikk hun en positiv fødsel og har aldri kjent på en større mestringsfølelse.
Her er hennes positive fødselshistorie:
(Valgene Line tok før og under fødsel er ikke en anbefaling til andre gravide, men hennes personlige valg som hun følte seg trygg i etter samtaler med sine jordmødre.)
”Mandag 7. mars begynte vannet så smått å gå at jeg var usikker på om det var det eller om det var noe jeg innbilte meg.
Jeg merket det litt gjennom dagen men var ikke helt sikker. Dette var frem til kl 20 da jeg reiste meg opp fra sengen til 3-åringen etter jeg hadde lagt henne og det ikke var noen tvil. Jeg ringte til sykehuset for å si ifra, siden det hadde begynt tidligere på dagen og jeg ikke hadde noen rier.
Vi ble spurt om vi ville komme opp til kontroll sent på kvelden, og da vi kom dit kunne de bekrefte at det var fostervann.
Jeg var jo kun 37+5 og jeg hadde ikke forventet at det skulle starte så tidlig.
Vi dro hjem igjen og ventet på at riene skulle begynne, men den gang ei. Selveste Kvinnedagen kom og jeg bestemte meg i 5-tiden om morningen for å se om jeg kunne få det i gang selv ved hjelp av brystvortestimulering (et av de beste oksytocintriksene i boken) og innen fem minutter kjente jeg at det kom rier.
Jeg ble så glad fordi jeg tenkte det ble fødsel på selveste kvinnedagen!
…men det hele sluttet i samme sekund som 3-åringen våknet kl 06.30 (det oksytocinet er et beskjedent hormon!) og tok seg ikke noe særlig opp igjen utover dagen.
Sykehuset hadde satt oss på liste over igangsetting til kl 14, men etter å ha spurt om fordeler, ulemper, alternativer og kjent på magefølelsen min, i tillegg til å lese om tidlig vannavgang og forskningen som lå til grunn for å sette igang fødsel innen 24 timer, bestemte jeg meg for å vente.
Jeg hadde hatt en prat med en god jordmorvenninne og firebarnsmor som sa at hun personlig ville ventet da hun mente at forskningen på dette ikke er tydelig nok til å rettferdiggjøre igangsetting innen 24 timer, så jeg følte meg trygg på avgjørelsen.
Jeg sa affirmasjoner til meg selv, som “babyen kommer når babyen er klar” og trygget meg selv på at ting ville skje “in my own time”, ref den nye boken til Dr Sarah Wickham “In your own time”.
Jeg ringte sykehuset og sa at jeg ville vente en dag til for å se om noe kom igang, og det fikk jeg forståelse for, selv om de fortalte at sykehusets prosedyrer er å sette igang innen 24 timer.
Gjennom dagen la jeg meg ned flere ganger med lydfiler, brukte oppusten og affirmasjonene, og fokuserte på oksytocin.
Mannen min Adam tok seg fri fra husrenovering og vi hadde en oksytocinfylt dag med gode samtaler, gåturer, en deilig lunsj på kafé i solen, the miles circuit, gynget på fødeballen og gjorde inversjoner fra spinning babies. Han så på bildene av teknikkene mens jeg stod med rumpa i været og spurte “ser dette rett ut?!”. Det var ganske morsomt. Latter produserer jo også oksytocin!
Kvelden kom og det var fortsatt ikke skjedd noe særlig, og sykehuset i Bath ringte meg for å spørre om jeg ville komme inn på en trivselskontroll på den jordmorstyrte enheten like ved oss. Vi dro dit og fikk bekreftet at alt stod kjempebra til, og dro hjem igjen og la barna.
Jeg visste hele svangerskapet at riene kom til å starte på kvelden/natten likevel, slik som med de to andre, og i 22-tiden testet jeg brystvortestimulering igjen. Denne gangen funket det som bare det - og det tok bare noen minutter før riene kom tett og ble mer og mer effektive.
Jeg satt på lydfilene med guidet avspenning, fokuserte på oppusten, visualiserte og brukte affirmasjoner. Jeg følte meg så takknemlig for at ting kom igang av seg selv, som jeg ønsket, og jeg ble bare glad for hver rie som kom.
Jeg koblet på TENS-apparatet som lå klart og kl 00.30 dro vi til sykehuset og traff doulaen vår Sarah som klarte å skaffe oss det beste rommet på sykehuset, med det største badekaret og lyslenker.
Vi hadde valgt å ha doula for første gang denne gangen fordi planen var at vi skulle ha hjemmefødsel med barna tilstedet, men grunnet mangel på jordmødre var det ingen som var tilgjengelig for hjemmefødsel denne dagen - og den jordmorstyrte fødestuen holdt stengt over natten.
Det var utrolig skuffende, og jeg gråt på trivselskontrollen da jeg fikk beskjed om at ingen var tilgjengelig hvis jeg skulle føde over natten, men jeg visste også at det var viktig at fødselen kom igang for at jeg skulle unngå igangsetting. Jeg tørket tårene og la en ny plan for sykehusfødsel.
Jeg ble skikkelig glad da jeg kom inn og så føderommet, det var så utrolig hjemmekoselig og fint - og badekaret var så mye større enn sist (jeg husker jeg syns det var litt lite sist, og at jeg trengte mer rom til å bevege meg).
Jeg ble anbefalt kontinuerlig overvåkning i fødselen da vannet hadde gått 36 timer tidligere, men vi ble enig om å starte med intermitterende overvåkning med doppler hvert 15. minutt og at om det skulle være noen grunn til bekymring, skulle vi koble på kontinuerlig. Det ble det heldigvis aldri grunn til.
Det var viktig for meg å kunne bevege meg fritt og være i badekar i aktiv fase, slik jeg hadde vært i de andre to fødslene, så det var en lettelse å kunne gjøre dette igjen.
Jeg ønsket heller ikke vaginale undersøkelser, noe jordmoren Frankie støttet meg fullt og helt i, da hun sa “jeg ser du er i aktiv fødsel, riene kommer veldig hyppig og som tredjegangsfødende vil det ikke si meg noe særlig hvor mange centimeter du er likevel”.
Det var fantastisk å ha en jordmor som var så støttende i mine valg.
De fylte i badekaret mens jeg gikk frem og tilbake, det føltes så godt å gå. Da badekaret var klart gikk jeg oppi - den beste følelsen i verden! Jeg husker det så godt fra de to siste fødslene.
Stemningen føltes så god, vi hørte på lydfiler med avspenning på repeat, jeg brukte affirmasjonene mine hyppig og visualiserte, og fikk så god og tilstedeværende støtte fra Adam. Jeg var helt i min egen boble og følte meg så bra.
Jeg begynte etter hvert å miste begrep om tid og sted og syns jeg mestret det så godt at jeg begynte å tulle om at jeg kanskje ikke var i fødsel likevel. Jeg ba Frankie sjekke, og lurte på om hun ville sende meg hjem igjen hvis jeg var 2cm og hun lo og sa at det var jeg ikke.
Fikk konstatert 6cm, noe jeg tenkte var helt topp, da jeg følte alt kjentes helt overkommelig.
Adam, Sarah og Frankie var et fantastisk team - Adam strøk håret mitt og holdt meg, mens Sarah passet på at jeg drakk vann mellom bølgene og kom med det som kjentes som den deiligste kalde kluten på pannen da jeg plutselig ble ekstremt varm i vannet.
Frankie satt helt stille i bakgrunnen og kom kun bort for å sjekke hjerterytmen til baby hvert 15. minutt - og bekreftet at alt var bra med baby hver gang.
Jeg hadde skrevet i fødebrevet at jeg ønsket at jordmor skulle bekrefte at “all is well” med baby hver gang hun sjekket. Det var en fin affirmasjon for meg.
Jeg bevegde meg aktivt i vannet fra knestående til huk, satt litt og lå på siden, bevegde hoftene for å hjelpe baby ned.
Noen timer senere endret bølgene seg fra å være i magen til å komme nedover ryggen, i hoftene og helt ned i beina. Sarah ga meg hoftepress og mottrykk i vannet, samtidig som jeg begynte å mistenke at noe ikke var helt som det skulle.
Sist hadde det vært så klassisk; latensfase, åpningsrier, en rask overgangsfase der jeg kjente hodet mitt tullet seg litt - før pressriene kom og vipps var barnet født.
Men denne gangen kjentes det ut som at kroppen ville presse ned men stanget i noe. Jeg sa at jeg følte noe “stanget” og at det kjentes ut som bølgene ble stoppet av en vegg.
Jeg spurte om å få lystgass, som jeg hadde hatt utbytte av under første fødsel.
På dette tidspunktet hadde jeg full åpning og kunne kjenne hodet like innenfor åpningen selv. Men ingen pressrier.
Vi ble enig om at jeg skulle gå opp av badekaret og prøve spinning babiesteknikker for å få baby i en bedre posisjon, da de mistenkte at hun stod noe skjevt.
Klokken var blitt 6 og jeg ba Adam sende melding til mamma og si at baby ikke var født enda men at alt gikk veldig fint. Hun var hjemme hos oss med barna og jeg tenkte hun helt sikkert lurte på hvorfor ikke babyen var kommet enda - sist fødsel var jo over på 3 timer!
Vi testet sideliggende stillinger med det øverste beinet hengende over sengekanten, inversjoner, masse bevegelse i hoftene, gikk frem og tilbake og hang over Adam og fødesengen.
Dette var en meget aktiv del av fødselen, og jeg var blitt ganske søvnig etter en lang natt, så jeg husker at jeg fokuserte mye på at jeg snart ville kunne ligge i sengen med babyen på brystet. Det føltes som den beste motivasjonen der og da.
Her var det så fint å ha med en ekstremt kunnskapsrik doula som hadde flere triks i ermet, da hun er skikkelig god på biomekanikk i fødsel.
Men hodet stod og stanget i feil vinkel, som jordmor kunne kjenne. Det var ingen bevegelse da jeg presset og jeg hadde dessuten ingen pressrier.
Etter noen timer til hørte jeg snakk om at fødselslegene ville komme inn, men da alt var bra med meg og baby, hadde jeg en god trygghet i både doula og jordmor som bekreftet at det var mitt valg, og at vi fint kunne vente. Jeg ville at de skulle vente litt til og fikk god støtte i det.
Men etter enda en time (nesten 5 timer siden jeg hadde fått full åpning og vaktbytte der det var kommer en ny og erfaren hjemmejordmor som var kalt inn på grunn av jordmormangelen), hørte jeg at fødselslegen og et par andre stod i døren.
Jeg hadde da prøvd å aktivt presse så mye jeg klarte i lang tid, uten at noe skjedde. Vi hadde til og med byttet ut de rolige lydfilene med The Shins for at jeg skulle våkne litt til - jeg var så søvnig!
Helt ut av det blå dro Sarah opp et rebozoskjerf av vesken og hang det over Adam sine skuldre i det legen og flere andre jordmødre kom inn i rommet bak meg. Jeg hang med hele vekten min i skjerfet mens jeg presset - ikke i det hele tatt slik jeg hadde sett for meg at jeg skulle puste babyen ut, men det kunne ikke brydd meg mindre der og da. Jeg visste at baby måtte ut nå.
Det er det tøffeste jeg noen gang har gjort både fysisk og mentalt, men jeg holdt meg totalt rolig hele tiden ved hjelp av de mentale strategiene mine.
Hele tiden hadde jeg én setning i hodet, som aldri hadde vært en affirmasjon, men som dukket opp under hver rie:
“Your body can withstand anything, it’s your mind you have to convince.”
Og den setningen hadde aldri gitt mer mening enn den gjorde akkurat der og da. Jeg visste at kroppen min tålte det, så lenge jeg fikk med hodet mitt.
I tillegg visualiserte jeg så sterkt det øyeblikket jeg kunne legge meg ned på ryggen med baby på brystet. Jeg visste at dette var like om hjørnet, og jeg gledet meg sånn.
Plutselig sier Sarah at noe skjer, og alle ble helt stille i rommet. Jeg ante ikke hvor mange som stod bak meg da jeg ikke ville se de, og på noen rier til med en iherdig innsats, kom hun helt ned, og så kom hodet ut.
Så skled hele kroppen ut på neste bølge. Kl 11.02 til The Shins som spilte i bakgrunnen.
Jeg var fullstendig i sjokk da jeg hadde holdt på i så mange timer at det nesten føltes uvirkelig, og bøyde meg ned for å ta imot babyen fra jordmoren og løftet henne opp til brystet mitt.
Jeg bare stirret på Adam som var like forbauset som meg - hele øyeblikket føltes så surrealistisk og samtidig så magisk, der vi plutselig stod midt på gulvet, omringet av mennesker, med babyen nå midt mellom oss.
Jeg husker ikke noe som ble sagt, men at jeg snudde meg og så at det var 6 mennesker i rommet som stod og satt på vinduskarmen. Fødselslegen reiste seg opp og sa “I guess you don’t need me!” i det hun rygget ut igjen, sammen med de andre som var kalt inn.
Sarah tok bilder og sa “har dere fått en gutt eller jente?!”. Og jeg husker så godt at jeg tenkte “det driter jeg i!”.
Jeg var bare så overlykkelig og i sjokk over at babyen var her. Den største mestringsfølelsen i hele mitt liv!
Jeg klarte ikke se om det var gutt eller jente fordi navlestrengen var i veien, men etter litt flytting så jeg at det var jente og fikk igjen sjokk.
Vi hadde begge hatt en hemmelig liten drøm om tre jenter siden vår første jente ble født, og denne drømmen var gått i oppfyllelse. Jeg kunne virkelig ikke tro det (da alle - jeg mener ALLE - hadde fortalt meg at “det er en gutt!” hele svangerskapet. Utenom Adam! Han var den eneste som sa han trodde og håpet det var en jente til).
Etter dette fikk jeg endelig lagt meg ned med baby på brystet og det føltes enda bedre enn jeg noen gang kunne forestilt meg.
Vi fikk mange nydelige timer helt i ro og fred, og etter ca en halvtime fikk jeg klippe navlestrengen selv, etter eget ønske (Adam hadde ikke kjempelyst, men det hadde jeg!). Jordmoren sa det var første gang hun hadde opplevd at mammaen hadde klippet navlestrengen selv, og hun syns det var så fint.
Jeg har aldri kjent på en så vill mestringsfølelse noensinne - det er definitivt det tøffeste jeg har gjort, og det har gjort meg så mange erfaringer rikere.
Jeg har tenkt så mye på hvor annerledes fødselen ville blitt om jeg ikke hadde vært så informert, og hatt så mange gode mentale strategier.
Hadde jeg ikke hatt alle teknikkene i min mentale verktøyskasse hadde denne opplevelsen aldri blitt så god. Jeg hadde gitt opp mange, mange timer før. Det er jeg helt overbevist om, og det var alle som var tilstede under fødselen også.
Så selv om jeg måtte omstille meg fra hjemmefødsel til stort sykehus, fra vannfødsel til landfødsel, fra “så lite mennesker i rommet” til flere mennesker enn jeg kunne telle, så var det en utelukkende positiv og empowering fødselsopplevelse.
Så mye av fødselsopplevelsen handler om det som skjer inni hodet ditt. Måten du snakker til deg selv - den indre monologen din, den kan virkelig dra deg gjennom de tøffeste stormer.
Som så mange kvinner har sagt før meg - det burde virkelig vært obligatorisk å forberede seg mentalt til fødsel.
Det kan gjøre en større forskjell enn du aner.
Last ned Lines 12 beste tips til en positiv fødsel helt gratis her.