Hanne Orlien valgte å føde sitt tredje barn hjemme i sitt eget badekar. En kontroversiell avgjørelse, mener noen. Så hvorfor velger noen kvinner hjemmefødsel? Hvis du noen gang har lurt på akkurat det, så er dette historien for deg. Les helt til slutt for å få med deg Hannes beste fødetips!
Her er hennes positive fødselshistorie:
"For meg har det vært viktig med god jordmorkontakt, tett oppfølging og trygge omgivelser rundt svangerskap og fødsel.
Jeg har to veldig fine fødselsopplevelser fra Abc i Oslo, og valgte også derfor Abc som fødeplass med tredje barn selv om vi var flyttet ut av byen (ca 1,5 times kjøretur).
Allikevel var jeg litt usikker på å ha en fødeplass såpass langt unna med tanke på logistikk, biltur og generell planlegging.
Ganske tidlig i svangerskapet ringte jeg min tidligere ABC-jordmor for å forhøre meg litt om alternativer, ettersom jeg ikke ønsket en «vanlig» fødsel på et av sykehusene i nærheten.
Da fortalte hun at hun ved siden av sykehusjobben også jobber mye med hjemmefødsler, og lurte på om det var noe jeg hadde vurdert – noe jeg ikke hadde. Ikke fordi jeg var negativ til det, men fordi jeg ikke visste så mye om det.
Hun satte meg i kontakt med en jordmor i byen jeg bor som hun samarbeider mye med, og som tidligere har jobbet på Storken i Bergen (tilsvarende Abc).
Dette sammen med noen andre tilfeldigheter gjorde at jeg umiddelbart fikk en god følelse og hadde lyst til å treffe henne, og noen dager etter fikk jeg en avtale.
Etter en lang og hyggelig samtale hvor jeg fikk mye informasjon om alt rundt en hjemmefødsel, gikk jeg derfra mer eller mindre bestemt på å velge å føde hjemme.
Noe av det jeg har blitt spurt om mest, er hvordan jeg tør å føde hjemme.
«Men hva hvis noe skjer?»
«Venninna mi blødde to liter!»
«Jeg hadde aldri klart å føde hjemme!»
«Fy søren så tøft, at du tør!» er ting jeg ofte hørte, og det forstår jeg jo.
Men det så viktig at man er trygg på det valget man tar, og at det er et godt valg for en selv.
Vi fikk mye god informasjon av jordmor i forkant, og har også lest oss opp om hjemmefødsler.
Det mange ikke vet, er at å føde hjemme som regel er mye tryggere — dersom man er i lavrisikogruppen.
Hjemme er man i vante og trygge omgivelser.
Studier viser faktisk at det er færre inngrep og sjeldnere store blødninger og rifter blant de som føder hjemme.
Om noe uventet skulle oppstått, så hadde jordmødrene uansett ikke tatt noen risiko, men overført til sykehus.
I mitt tilfelle bor jeg ca 30 min unna to gode sykehus, og følte meg veldig trygg.
Det kanskje aller viktigste er å føle seg trygg på eget valg, og ikke la seg påvirke av andre
— spesielt de som liker å trekke frem «skumle» opplevelser.
Like over nyttår fikk vi et veldig hyggelig hjemmebesøk av de to jordmødrene hvor vi drakk kaffe og fikk spørre om ting vi lurte på.
De så seg rundt i huset, vurderte badekaret som stort nok (jeg ønsket nemlig også denne gangen vannfødsel) og ga oss en liste over nødvendige ting å ha klart (håndklær, bleiebukse, store bind osv.).
Etter å ha startet permisjonen min med full corona-lockdown og to barn hjemme fra barnehagen, var jeg ganske lei og utålmodig på slutten.
I tillegg hadde jeg gjort meg selv en bjørnetjeneste ved å innstille meg på å føde før termin ettersom jeg fødte to uker før med barn nr 2.
Derfor var jeg mentalt 3 uker på overtid da det begynte å nærme seg termindato.
Jeg har både lest om og blitt fortalt at ofte «tredjemann er en luring»; altså at man flere ganger mot slutten kan få symptomer på at fødsel er i gang, for så at det stopper opp, gjentatte ganger.
Dette skjedde meg både en, to, tre og fire ganger i løpet av de to siste ukene før jeg fødte, og jeg holdt på å bli gal hver gang.
Jeg hadde skriftlig kontakt med jordmor flere dager i uka fra 37-38 uker hvor jeg oppdaterte henne litt på kroppslig status, men også for å forhøre meg litt rundt maserier.
To kvelder var det såpass mye aktivitet at jeg begynte å tenke at fødsel kanskje kunne være på gang.
For å være uthvilt til en eventuell fødsel, gikk jeg og la meg, men våknet igjen like gravid og frustrert.
Da termindato (12. april – 1. påskedag) begynte å nærme seg med noen få dager, begynte jeg å innstille meg på å heller gå noen dager over (noe jeg burde ha gjort for lenge siden).
Skjærtorsdag morgen (9. april) våknet jeg og begynte etter hvert å kjenne litt svak murring nederst i magen.
Fordi jeg ikke orka flere skuffelser, lot jeg være å si noe til mannen min enda.
Vi gikk oss en morgentur med barna, og dro på et lite besøk til mine foreldre (som skulle passe barna under fødsel) på formiddagen, før jordmor skulle komme på hjemmekontroll et par timer senere.
Mens vi var der begynte det å ta seg litt opp, og jeg sa til dem at jeg – med fare for å «jinxe» det – trodde det kanskje kunne være fødsel på gang. For å få litt ro rundt jordmorbesøket og for å kunne gjøre litt forberedelser, ble barna igjen der litt til vi visste mer.
Før jordmor kom, rakk jeg å gå en liten «powerwalk» for å se om det kunne hjelpe i gang litt rier.
Det tok ikke lang tid før jeg merket at de intensiverte seg mer og at gåturen hadde effekt.
Da jordmor kom hadde hun med seg en svær rosa koffert med nødvendig utstyr slik at den kunne stå her til hun ble tilkalt til fødsel.
Hun undersøkte meg og mente det var sannsynlig at det endelig var tid for fødsel.
Vi avtalte å holde kontakt utover ettermiddagen og kvelden, og kryssa fingrene for at vi så hverandre igjen veldig snart.
Barna kom hjem en liten tur rundt 16-tida før de dro tilbake til foreldrene mine rundt 17:30, fordi vi regna med at det ble fødsel samme natt.
Utover kvelden begynte riene å ta seg opp enda mer, men jeg venta fortsatt på at det skulle begynne å gjøre ordentlig vondt.
Jeg skrev litt med jordmor, som spurte om jeg fremdeles klarte å snakke vanlig under riene, noe jeg gjorde.
Ved begge mine to tidligere fødsler har jeg vært ganske lenge hjemme før jeg har dratt til sykehuset, og brukt tiden på å slappe av og puste meg gjennom så lenge jeg kunne.
Ettersom jeg nå bare var hjemme, var det litt vanskeligere å bedømme når det var tid for å tilkalle jordmor.
Da klokken ble ca 23 kjente jeg at det begynte å gjøre ganske vondt. Jeg sa fra til jordmor, og sa jeg ville prøve å sove litt. Det samme gjorde hun.
Etter en time våkna jeg av en kraftig ri, og begynte å ta tiden med rieteller-appen min. Jeg prøvde å drøye enda litt lenger med å kontakte jordmor, og pustet meg rolig gjennom riene.
«Jeg venter 10 min til» tenkte jeg flere ganger.
Da klokka ble 01:00 ringte jeg og vekte henne sa hun kunne komme.
Litt før 01:30 var hun her. Hun undersøkte meg, og konstaterte at jeg var i aktiv fødsel. Vi gikk ned i stua hvor Martin (mannen min) stod og trakta kaffe.
Riene var såpass intense at jeg stod i 90-graders vinkel inntil kjøkkenbenken og pusta, mens jeg drakk kaffen min innimellom.
For å få tiden til å gå litt, satte vi oss alle tre i sofaen og så litt på TV (Brille, hvis du lurte).
Ganske absurd å tenke tilbake på egentlig – generelt, men i coronatiden spesielt.
Med såpass strenge smitteverntiltak på sykehus hvor fødende risikerte å være alene uten partner, mens jeg satt og drakk kaffe og så på TV hjemme i egen sofa før jeg skulle føde.
Veldig rart, men skikkelig fint!
Etter ca en halvtime følte jeg for å gå opp og legge meg litt på en madrass på badegulvet som Martin hadde satt frem.
Jeg orka imidlertid ikke å ligge der så lenge, for riene var såpass intense at jeg måtte gjøre noe annet.
Da klokka nærma seg 03:00 la jeg meg i badekaret for å lindre smertene. Følelsen av kroppen dekt med vann når man har så kraftige rier, er veldig beroligende og gjør pustingen (for meg, hvertfall) enklere.
Martin hadde dempet belysningen, tent duftlys og satt på en spilleliste med Bon Ivér. Stemningen var skikkelig fin.
Jeg snakka litt med Martin og jordmor innimellom, men kobla egentlig ut og var litt i min egen verden.
Tiden gikk, og plutselig var klokka nesten 04:00.
Etter noen få ganske kraftige rier på slutten, spurte jeg jordmor om jeg snart kunne prøve å begynne å presse.
Hun sa jeg skulle gi etter for det kroppen ba meg gjøre, så jeg prøvde, og merka fort at det var noe som skjedde.
Neste ri pressa jeg enda mer, og da gikk vannet (akkurat som de to andre gangene) i rakettfart, med hodet som kom like etter. På neste og siste ri klarte jeg å presse litt lenger slik at hele hun kom ut på én gang.
04:33, Langfredag morgen.
En perfekt liten påskebaby.
En perfekt liten jente.
Jeg fikk henne på brystet, og lå litt i badekaret.
Etter noen minutter fikk jeg hjelp til å komme meg ut av badekaret (se for deg å gå ut av et høyt badekar mens du holder en nyfødt glatt baby som fortsatt er kobla til navlestrengen som enda sitter fast i morkaka som fremdeles ikke er ute – ikke veldig lett!) og legge meg ned på madrassen.
Jordmor 2, som ble tilkalt da jeg gikk i badekaret, rakk akkurat ikke frem i tide til fødselen, men kom ca 5 min etterpå.
Mens Karla (som hun fikk til navn) fikk smake sin første pupp, var det tid for meg å bli undersøkt.
Dette er kanskje den delen av en fødsel jeg synes er verst; når du er ferdig med hele fødejobben og bare vil ligge og lukte på baby, men heller må ligge og bli sprayet med en eller annen bedøvelsesspray som svier noe noe helt sjukt, for så å bli sydd.
Og få en finger i rompa for å sjekke eventuelle rifter. Fy flate.
Heldigvis var det ingenting jordmødrene ikke kunne fikse her hjemme, så like etterpå kunne vi gå og legge oss i egen seng for å slappe av litt.
Mens nydelige jordmor Christina og Kristina fylte ut litt papirer, sendte jeg Martin ned for å steke en Grandiosa.
Jeg burde vel egentlig ha sovet selv, men var så full av adrenalin og høy på livet at jeg begynte å sende meldinger til familie og nære venner.
Grandiosaen ble spist kald og i halvsøvne med baby på puppen og mann som for lengst hadde sovna.
Og i mangel på særlig søvn det døgnet ble det en lang, men veldig fin fredag.
Jeg har fått så god oppfølging gjennom svangerskapet og hatt en jordmor som har vært veldig på tilbudssida.
Hjemmefødsel var noe jeg hadde planlagt lenge, men med corona som dukket opp rett rundt fødsel, er jeg ekstra glad for at jeg skulle få føde hjemme.
Det er noe av det kuleste og fineste jeg har gjort, og jeg er så glad og takknemlig for at jeg fikk gjøre det.
Håper mange flere tør å utforske tanken på hjemmefødsel, for det er virkelig en fin opplevelse.
MINE BESTE FØDETIPS
1. Mental forberedelse
Siden første svangerskap har jeg vært opptatt av å ha en positiv innstilling og å være godt mentalt forberedt.
Mye på grunn av dette har jeg vært veldig fokusert og klart å puste meg rolig gjennom riene og hatt veldig kontrollerte og rolige fødsler.
Som del av mentale forberedelser man kan gjøre, finnes det kurs som kan hjelpe med dette.
Jeg har fått prøve nettkurset til Positiv Fødsel, og anbefaler det varmt — enten du er førstegangs- eller flergangsfødende!
2. God dialog med jordmor underveis
Slik at hun/de vet hva som er viktig for deg.
3. At fødepartner er med i prosessen hele veien
Min mann har hele tiden vært positiv til mine ønsker, men det hadde ikke vært mulig å ha en hjemmefødsel om ikke han også var rolig og følte seg trygg på situasjonen.
4. Utforske mulighetene når det kommer til fødested
Jeg har følt meg trygg på valg av fødeplass og sett frem til det som noe positivt i stedet for å grue meg til alt som gjør vondt.
5. Modningsakupunktur
Jeg har også gjennom alle svangerskap brukt modningsakupunktur som del av forberedelser mot fødsel (det ble dessverre stoppet litt nå pga corona). Anbefaler Klinikk Fjeld i Oslo på det varmeste!"
6. Nedkjølingsbind/isbind fra Fødebagen!
Jeg var så heldig at jeg rakk å bestille en pakke med 6 stk før de ble utsolgt pga corona. Jeg fikk på meg et like etter fødsel (oppi den svære usexy bleietrusa).
Det er noe av det topp 10 beste jeg har opplevd, tror jeg; følelsen av en kald dusj på ømt og sårt underliv etter en fødsel. Det hadde også stor effekt på tilhelingsprosessen i etterkant (mindre hoven, mindre sårt osv).
Disse nedkjølingsbindene burde bli noe som deles ut på barselavdelingene rundt i landet."
Tusen takk til Hanne som ville dele sin positive fødselshistorie og sine beste fødetips!