Adrianes positive fødselshistorie: - Tenk så heldig jeg er som har fått oppleve dette!

Adriane kjente på en enorm mestringsfølelse da hun fødte sin første gutt på OUS, og forteller at hun gleder seg allerede til neste gang.

Her er hennes positive fødselshistorie:


"Siden jeg i graviditeten hadde elsket å lese andres positive fødselshistorier bestemte jeg meg tidlig for at jeg skulle dele min.


Det er nok av historier som gjør at du begynner å grue deg til fødsel, men jeg lot aldri disse synke inn.


Jeg visste at min historie ville bli en helt egen uansett.


Jeg startet på kurset i uke 33 i svangerskapet, og følte at jeg fikk en plattform der informasjon rundt fødsel var samlet.


Noe føltes litt for svevende for meg, men jeg sugde til meg alt som lå der, prøvde det ut, og tok med meg det jeg følte at fungerte for meg.


Mannen min forstod ikke helt hva jeg holdt på med, og jeg valgte derfor å ikke involvere han for mye i dette, men jeg lærte han om oppoverpusten samt fortalte han hva som var viktig for meg at han bidro med under fødselen.


Termin 28.12 nærmet seg med stormskritt, og jeg var overbevist om at fødselen ville starte spontant før termin.


Dagene gikk og ingenting skjedde.


Jeg hadde søkt fødeplass på ABC i Oslo, og hadde oppfølgning fra jordmor derifra.


26.12 begynte jeg å få hodepine og synsforstyrrelser, og jeg dro dermed inn for en ekstra kontroll for å utelukke svangerskapsforgiftning.


Kl 17.00 dro jeg inn til ABC, og fant ut at alt sto bra til med både meg og baby.


Vi bestemte oss for å sette modningsakupunktur for at jeg skulle få slappe av.


Ca kl 18.30 på vei hjem begynner jeg å kjenne på noe jeg ikke har følt før, men jeg forstår ikke at det er bølger (rier) før jeg kommer hjem, og ser at slimproppen har gått.


Jeg sier ifra til mannen min, og vi blir begge spente på at noe kanskje er på gang.


Jeg lager en skikkelig næringsrik og god torskemiddag, og vi setter oss og ser på film.


Bølgene begynner å komme, og de blir sterkere, og jeg forstår at det faktisk er rier. Jeg ringer til jordmor på ABC og informerer om at jeg er igang, og de ber meg holde roen og bli hjemme så lenge jeg føler det er ok.


Jeg puster meg fint igjennom disse med oppoverpusten imens jeg ligger på sofaen og ser på film.


Det er ikke vondt, bare litt ubehagelig, men pusten gjør meg rolig og avslappet.


Bølgene er uregelmessige og med forskjellig varighet samt styrke. Plutselig kjenner jeg at jeg må på do, og kroppen min begynner å tømme seg.


Jeg forstår at det virkelig skjer ting nå, og drikker masse vann så jeg skal være hydrert til fødsel.


Kl blir 00.05 og jeg må konsentrere meg for å puste igjennom den kraftigste bølgen til nå, og plutselig hører jeg en «kneppelyd» og vannet går.


Jeg løper til badet for å se på fargen, og mistenker raskt at vannet ser misfarget ut.


Jeg tar igjen kontakt med ABC, og vi blir enige om at jeg skal komme inn for å sjekke.


Med misfarget fostervann overføres man til vanlig fødeavdeling, fordi det krever mer overvåking.


Jeg bruker litt tid på å pakke det siste og gjøre meg klar, samt puste meg igjennom bølgene som nå kommer så hyppig at jeg får utfordringer med å puste, men jeg har bestemt meg for å holde roen.


Jeg brukte positive affirmasjoner og sa til meg selv;


«Dette har du ventet på, nå skjer det, du er sterk, du kommer til å klare det, du er skapt for å føde».


Kl 01.20 ankommer jeg og partner Ullevål sykehus, han må gå igjennom koronateltet, jeg gikk rett til hotellet (siden jeg gikk igjennom teltet tidligere samme kveld) og videre til ABC der jordmor tok imot meg.


Hun sjekket meg og pulsen til barnet.


Hun fikk konstatert at jeg hadde misfarget fostervann, og startet prosessen med å overføre meg til vanlig fødeavdeling.


Bølgene var kraftige nå, jeg slet med å bevare roen og pusten, men visste at det gjaldt å puste laaaaaangt inn, og enda lenger ut.


Mannen min kommer opp på ABC, og jordmor har fått plass til meg på fødestue 2 på Ullevål, vi går over sammen der jeg blir møtt av en ny jordmor.


Kl er nå 01.45 og jeg rekker ikke mer enn å komme meg inn før jeg kaster meg over sengen og puster igjennom en kraftig bølge.


Jordmoren introduserer seg, og har med seg søknaden min fra ABC, og lurer på om jeg har fødebrev.


I søknaden står det blant annet at jeg er redd for smertelindring (epidural) og at jeg ønsker en naturlig fødsel.


Jeg sier tydelig ifra;


«Du kan kaste hele søknaden, jeg er helt åpen for all form for smertelindring, jeg har full tillit til deg som helsepersonell.


Det eneste jeg vil er at du snakker tydelig til meg, forteller meg hva som skjer, jeg er en selvstendig dame som er vant til å ta mine egne avgjørelser».


Hun smiler og sier det er flott, jeg skal bare sjekke deg, for du har veldig tette rier.


Hun fortalte meg at jeg hadde 2cm åpning da jeg var på ABC, og nå hadde jeg 3,5 cm!


Altså har jeg åpnet meg 1,5cm på 15 minutter! Hun forstår at her går det fort, og tilkaller anestesilegen for å sette epidural. Heldigvis er hun ledig, og kommer etter 5-6 minutter.


I mellomtiden blir jeg koblet til med alt utstyr for meg, og det blir plassert elektrode på hode til babyen for å overvåke han også.


Jeg får utrolig mye skryt av jordmor og anestesilege for hvor rolig jeg er og hvor flink jeg er til å puste meg igjennom, men styrken på bølgene begynner å bli ekstremt intense.


Jeg har 5-6 bølger på 10 minutter og jeg lurer på hvor lenge fødselen kommer til å vare.


Jeg tviler på meg selv, men jordmor betrygger meg med at det ikke vil bli verre enn jeg har det nå, og at det faktisk til og med vil bli bedre.


Hun sier også at dette ikke kommer til å trekke ut, og at jeg skal fortsette å fokusere på pusten.


Vi må vente litt med å sette epiduralen fordi riene er så intense og jeg kjenner pusten begynner å gå raskt.


Jeg begynner å gråte et lite sekund før jeg fysisk slår meg selv i pannen og sier; SLUTT.


Jeg husker på at dette gjør det hele bare verre.


Jordmoren tar tak rundt meg og sier pust helt ned til babyen dette klarer du.


Vi får kontroll på pusten igjen, og jeg får satt meg på sengekanten.


Jordmor holder meg (siden jeg ba henne om dette) så jeg kunne fokusere på å sitte bom stille, selv om det kom en bølge.


Epiduralen ble satt, og jeg måtte ligge på ryggen for at den skulle virke. Etter hvert får jeg legge meg over på siden, og puste meg igjennom bølgene.


Jordmor hjelper meg med å legge dyne slik at jeg skal få det så behagelig som mulig. Mannen min fyller på med solrik og husholdningssaft, og jeg er i min egen fødeboble.


Selv med epidural er bølgene kraftige.


Jeg har lest at mange får endelig slappet av når de får epidural, og at noen til og med sovner, det var ikke mitt tilfelle!


Det var som at epiduralen hjalp meg ved å ta istappene, men styrken på bølgene var der fortsatt!


Jeg jobbet med pusten hele veien, og fokuserte på å være i det parasympatiske nervesystemet så godt det lot seg gjøre.


Ca kl 04.30 begynner jeg å kjenne på en kraftig trykketrang, og jordmor undersøker meg på nytt.


8 cm åpning.


Jeg sier at jeg ikke klarer å ligge lenger, og jeg får gå opp å stå på den berømte prekestolen, min nye bestevenn.


Her blir jeg stående og trykke.


Jordmor forsøker å få meg til å puste istedenfor å trykke med det går ikke. Kroppen har tatt over og jeg må bare henge med.


Jordmor støtter meg her, og sier at jeg skal jobbe med kroppen, men at jeg må prøve å spare krefter til jeg faktisk skal trykke ut babyen.


Jeg kjenner en enorm mestring og styrke når jeg får stå. Jeg kjenner barnet bevege seg lenger og lenger ned mot bekkenbunnen.


Jeg fortsetter å jobbe med kroppen, og jeg føler meg virkelig sterkere enn noen gang.


Kjenner hele tiden et stort press mot endetarmen, og jeg vet at det nærmer seg innspurten...


Trykket er nå mer mot bekkenbunnen, og jordmor ønsker å undersøke meg på nytt.


Det er nå klart for å presse ut babyen.


Vi snakker om alternative fødestillinger, og jeg får to alternativer, på ryggen eller på siden, for å unngå rifter.


Jeg forteller jordmor at jeg absolutt ikke vil på ryggen så vi blir enige om å ligge på siden med benet i en holder. I tillegg spør hun om det er noe som er veldig viktig for meg, og jeg sier at jeg vil ha beskjed hvis hun må klippe (utføre episiotomi).


Hun sier at det ikke ser ut som det blir nødvendig, og at hun alltid informerer hvis hun eventuelt må gjøre det.


Mannen min holder meg i hendene og pressriene kommer.


Endelig får jeg bruke all min styrke, det føles fantastisk.


Jeg kjenner ikke noen spesiell smerte, bare en enorm mestringsfølelse, av typen runners high.


Tre pressrier senere er han ute, og jeg får han opp på brystet kl 05.31.


Tusen takk til alle jordmødre som har hjulpet meg på ABC før og etter fødsel, og til den fantastiske jordmoren på OUS som bidro til at jeg kun sitter igjen med positive tanker knyttet til fødsel.


Jeg gleder meg allerede til neste gang!


Tenk så heldig jeg er som har fått oppleve dette!


Kvinnekroppen er helt RÅ."

Tusen takk til Adriane som ville dele sin positive fødselshistorie! Les mer om vårt fødselsforberedende kurs her.